Joanna Rajkowska forteller:

Hvis jeg bare kunne ta på faren min, ville jeg ikke ha laget denne filmen. Men jeg kan ikke. Dette har ingen spesifikk årsak. Det er bare ikke riktig å gjøre det. Faren min veiver noen ganger med hånden og sier “hei”, noen ganger klapper han meg på skulderen. Et lite kyss på kinnet er liksom ikke nok. Toneleiet hans vil endre seg når en tragedie har skjedd. Det blir varmt, inderlig. Tonen på stemmen hans skifter farge; faren min er så nær. Så vil jeg at tragedien skal vare, utfolde seg, slik at min fars nærhet ikke uunngåelig ender når nødsituasjonen er over.

Faren min rørte heller ikke meg i barndommen – ikke i barndommen jeg husker. Han skiftet ikke bleiene mine, kom ikke til min første skoledag på skolen i nr. 38 i Bydgoszcz. Han var ikke der da jeg var på sykehus med blodforgiftning. Han forlot moren min. Han dukket opp for første gang da jeg forlot mannen min. Han sto i døråpningen på loftet mitt i Braga, i Strzelecka nr. 3. Han så seg rundt og gikk for å kjøpe en sammenleggbar seng i Obi. Han ble hos meg i en uke. Vi startet dagen med vin. Far tok på seg den vakre førkrigsfrakken sin og gikk ned i butikken for å kjøpe en flaske. Han sto i kø med lokal boms. Damen bak disken kikket på ham og sa: “Kanskje noe bedre til deg, sir?“ Etter en uke følte jeg meg mye bedre. Kanskje det var fordi faren min hadde tre koner.

Og så gjorde han noe ekstraordinært. Da moren min døde, sa han til meg -du kan begrave henne i familiegraven i Warszawa, du må bare kremere liket, for det er ikke plass nok der. Han ville ikke være sammen med henne i livet, men det ville tilsynelatende ikke være for smertefullt etter døden. Moren min, selv da hun mistet hukommelsen, da hun ikke kunne si fullstendige setninger, da hun ikke helt visste hvem hun var lenger, var fortsatt i stand til å spørre: “Men hvor er Andrzej? “ Hun elsket ham vanvittig, og det til det siste.

En tid senere fortalte han meg, ved en tilfeldighet, historien om hans og morens deportasjon til Auschwitz. Da han snakket om lik som ble kastet ut av vognen, fortrakk han ikke en mine. Heller ikke da han snakket om det oppmurte loftet, hvor han og moren ble gjemt av familien Poplawski i Krzeszowice, som han lette etter uten hell i årevis etter krigen. Heller ikke da han snakket om de to dagene gjemt i myra.

Når faren min snakker om bilulykker, nyter han beskrivelser av grusomheter, og sier for eksempel: “…og dette hodet rullet og rullet og rullet på asfalten…”, selv om alle ber ham om å stoppe. Andres død er vanligvis en fest, fordi faren min feirer livet, sekund for sekund.

 

Joanna Rajkowska (f.1968) er visuell kunstner fra Bydgoszcz. Hun bor og jobber i Warszawa. Rajkowska studerte veggmaleri ved Academy og Fine Arts i Krakow under professor Jerzy Nowosielski. Hun fullførte sin mastergrad i 1993. Et år tidligere tok hun en mastergrad i kunsthistorie fra Jagiellonian Universitetet. Hun fortsatte utdannelsen ved å studere ved The State University of New York (SUNY) som en del av Studio Semester Program i 1994-1995.

Rajkowska er en allsidig kunstner, men hennes mest kjente verk er offentlige prosjekter, hvor hun benytter seg av steder, energier, organismer og materialer. Hun bruker forskjellige elementer som planter, bygninger, gjenstander, vann, røyk og lyd. Resultatene av hennes kunstneriske arbeid er både urban og arkitektonisk design, geologiske fantasier, arkeologiske utgravninger og undervannsskulpturer. De fleste av verkene hennes er skapt i åpne uterom, der de lever og eldes. Dermed angår verkene både alt og alle i omgivelsene, organisk som uorganisk, og deres komplekse relasjoner.

I 2007 mottok kunstneren en pris fra det prestisjefylte ukentlige tidsskriftet Polityka (Politykas Pass) for ”ekstraordinære prosjekter utført i det offentlige rom, og for å nå ut til folk som vandrer rundt i byen”. Hun ble også tildelt Maria Anto og Elsa von Freytag-Loringhoven-prisen for enestående prestasjoner og kunstnerisk holdning i 2022, og hovedprisen til Polish Culture Foundation for sitt kunstnerskap.

———————————————————————————————————————————————————————————————————————————————————————————

Joanna Rajkowska:

If only I could touch my father, I would not have made this film. But I can’t. This inability doesn’t have any specific cause. Simply, it is not proper. My father sometimes waves his hand and says “Hi”, sometimes pats me on the shoulder. A casual greeting kiss is somehow not enough. His tone will change when some tragedy has happened. It becomes warm, deep-felt, the colour of his voice changes, my father is close. Then I want a tragedy to last, unfold, so my father’s proximity does not inevitably end with the end of the state of emergency.

My father did not touch me in my childhood either – not the childhood I remember. He did not change my nappies, did not come to school for my first day at Primary School no. 38 in Bydgoszcz. He was not there when I was in hospital with septicaemia. He left my mother. He turned up for the first time when I left my husband. He stood in the doorway of my attic in Praga, at Strzelecka 3. He looked around and went off to buy a folding bed in Obi. He stayed with me for a week. We started the day with wine. Father would put on his beautiful pre-war coat and go down to the shop to buy a bottle. He would queue with the local bums. The lady at the counter would glance at him and say: “For you, sir, something better perhaps?” After a week I felt much better. Maybe it’s because my father had three wives.

And then he did something extraordinary. When my mother died, he told me – you can bury her in the family grave in Warsaw, you just have to cremate the body, because there is not enough space there. He did not want to be with her in life, but apparently it would not be too painful after death. My mother, even when she lost her memory, when she could not utter complete sentences, when she didn’t quite know who she was any more, was still able to ask: “But where is Andrzej?” She loved him madly, and to the end.

Some time later he told me, by chance, the story of his and his mother’s deportation to Auschwitz. When he spoke of corpses thrown out of the carriage, his face did not flinch. Nor when he talked about the bricked-up attic, where he and his mother were hidden by the Popławski family in Krzeszowice, whom he unsuccessfully tried to find for years after the war. Nor when he talked about two days hiding in the swamp.

When my father talks about car accidents, he revels in descriptions of atrocities, saying, for example: “…and this head rolled and rolled and rolled on the asphalt…”, even though everyone begs him to stop. The death of others is usually a fete. Because my father celebrates life, second by second.

Born in 1968 in Bydgoszcz, Joanna Rajkowska is a visual artist who lives and works in Warsaw. Rajkowska studied mural painting at the Academy of Fine Arts in Kraków under Professor Jerzy Nowosielski. She completed her MA degree in 1993. A year earlier, she received a master’s degree in art history from the Jagiellonian University. She continued her education by studying at The State University of New York (SUNY) as part of the Studio Semester Programme in 1994 and 1995.

A versatile artist, Rajkowska’s most famous works are public projects. To build them, the artist uses real places, energies, organisms and materials. She uses elements as diverse as plants, buildings, found objects, water, smoke and sound. The results of her artistic work are both urban axes and architectural designs, geological fantasies, archaeological excavations as well as underwater sculptures. Most of her works are created in open spaces, where they live and age, which is why their matter is not only the matter of all beings, organic and inorganic, but also the matter of their complex relationships.

In 2007, the artist received an highly acclaimed award from the “Polityka” weekly (Polityka’s Passport), “for extraordinary projects carried out in public spaces, for reaching out to people wandering around the city”. She was also awarded the Maria Anto and Elsa von Freytag-Loringhoven prize for outstanding achievements and artistic attitude in 2022, and the Grand Prize of the Polish Culture Foundation for her lifetime achievement.