Under performancefestivalen etablerer Silje Eugenie Strande Øktner en visuelt og fysisk tydelig møteplass i form av et stort telt i Kunstbankens bakgård. Dit kan man komme innom for å snakke, fortelle historier fra virkeligheten, eller historier som ikke er så sanne. Eller man kan bare henge, alene eller sammen med noen. Teltet er åpent for publikum også utenom tidsrommet for performancen.
Hvor viktig er det at historier er sanne? Er det lov å juge for å få fram poenget? Hvordan er historiene om vår fortid, nåtid og framtid? Bør vi sette flere spørsmålstegn ved etablerte sannheter?
DJ Kjuke står på plakaten under performancen, og selve plakatene er en del av Strande Øktners etablerte visuelle språk.
Prosjektene til Silje Eugenie Strande Øktner tar ofte utgangspunkt i nettopp historiefortelling og kulturer og praksiser for dette. Hun skaper nye historier, og aktualiserer og bygger videre på eksisterende. Gjennom å skape møteplasser og opplevelser, som gjerne kan framstå som folkelige eller banale, legger hun til rette for at publikum skal delta og selv fortelle historier.
Hun ønsker at prosjektene fortsetter å leve videre som bygdehistorier eller et rykte. For eksempel vil performancen og verket i Kunstbanken leve videre gjennom den enkeltes opplevelse, og den enkeltes historie om verket i ettertid. Slik kan nye samtaler og historier fortsette å etablere seg også i et lengre tidsperspektiv.
Man leter ofte etter en moral eller ett poeng i en historie. Eller man vinkler den, eller tar valg i hvordan man forteller den slik at den underbygger ens egne meninger og intensjoner med å fortelle. Det gjør Strande Øktner også. Men hun har ikke kontroll over hvordan den utvikler seg.
Kunstprosjektene hennes utvikler seg i møtet med publikum i forskjellige arrangerte eventer, gjerne i lokalmiljøet, hvor hun etterstreber å nå og involvere et variert publikum. Mennesker som i utgangspunktet ikke har noe til felles, kan nå få en felles referanse. Hun ønsker å bryte ekkokammeret og polariseringen vi ofte er en del av i samfunnet. Ved å jobbe desentralisert møter hun ofte et publikum som kanskje speiler befolkningen på en annen måte enn det typiske kunstpublikummet. Samtidig handler det om at omgivelsene alltid er et materiale som ligger der; en kontekst kunsten blir preget av og ikke kommer unna.
Visuelt framstår prosjektene humoristiske og lettbeinte, med klare linjer til en DIY-kultur (DIY; engelsk do it yourself, norsk; gjør det selv), både i utrykket og i prosessen. Strande Øktner jobber med humor, og med en letthet, rundt temaer og strukturer hun ikke klarer å sette i system. Utgangspunktet er en nysgjerrighet på mennesker og hvordan vi samhandler med hverandre. Hun velger å stole på at gjennomføringen av kunstprosjektet skal gjøre det klarere og tydeligere for henne, og gi noen nye svar eller perspektiver hun kan bygge videre på. Hun er interessert i de forskjellige rollene som finnes i et samfunn; hvordan man kan hoppe mellom dem, dra nytte av hverandre i de ulike rollene til felles beste, eller utnytte dette til fordel for seg selv. Hvordan kan man ta utradisjonelle veier, eller snarveier, til målet gjennom disse strukturene?
Når utgangspunktet er et lite lokalsamfunn, kan det være enklere og mer overkommelig å få oversikt over roller og strukturer. Silje Eugenie Strande Øktner inviterer ofte ordfører eller andre sentrale personer inn i prosjektene sine, og samarbeider direkte med etablerte strukturer i lokalmiljøet. Samarbeidet med politikere, foreninger, revylag, skoler, politiet, eller en prest, danner en glidende overgang mellom det etablerte og det iscenesatte.
———————————————————————————————————————————————————————————————————————————————————————————
During the performance festival, Silje Eugenie Strande Øktner fashions a visual and physical meeting place in the shape of a large tent in Kunstbanken’s backyard. People can pop in for a chat, tell stories from real life, even stories that are not quite true, or they can just go there to hang out alone or together with others. The tent will also be open beyond the duration of the performance.
How much does it matter that stories are true? Can we lie to get a point across? What are the stories about our past, present and future like and should we question established truths more?
Silje Eugenie Strande Øktner’s projects often use as their starting point cultures and stories and how they are used. She both creates new stories and materializes and builds on existing ones. Through creating meeting points and experiences, both of which may come across as common or banal, she facilitates audience participation through their own individual storytelling. She wants the stories to live on as rural tales or as a rumour. Her performance and artwork in Kunstbanken will, for instance, remain through people’s experience and how they subsequently recount this experience to others. In this way, new conversations and stories will also continue to become established and flourish for a long time to come.
We often search for a moral in, or a meaning to, a story, or we angle it or choose how to tell it to substantiate our own opinions or intentions. Strande Øktner does this too, but she has no control of how if develops. Her art projects evolve as they interact with people at different, often local, events during which she strives to reach and involve a varied audience. People who initially have nothing in common may then find a common frame of reference. She wants to break the echo chamber and the polarization we often experience in society. Through working decentralized, she often meets an audience that mirror the population in a different way to that of the usual art crowd. At the same time, the conditions and the setting are always present; a context which influences the art in ways it cannot escape.
Visually the projects come across as humorous and fleeting, with clear parallels to a DIY – do it yourself – culture both in expression and as a process. Strande Øktner takes a humorous and light-hearted approach to themes and structures she cannot classify. Her starting point is a curiosity about people and how we interact, and she chooses to trust that the art project will lend clarity and provide new answers or perspectives she can build on. She is interested in the variety of roles that exist in society; how we can leap from one to the other, take advantage of the different roles to the common good of everyone or exploit them to our own advantage. How can we navigate different paths, or short-cuts, towards the goal through these structures?
When the starting point is a small local community it may be easier to get an overview of roles and structures. Strande Øktner often invites mayors or other prominent figures to get involved in her projects and she collaborates directly with established associations in the community. The collaboration with politicians, clubs, organisations, schools, the police or the clergy, creates a gliding transition between the established and the staged.
